Overvåking av bestandene i norske laksefjorder og -elver


For å kunne vurdere bestandsutviklingen og regulere beskatningen av laks, må vi overvåke gytebestanden. Det er ulike metoder for å beregne størrelsen på bestandene. De vanligste er å gjennomføre gytefisktellinger, og å bruke fisketellere.

Det er gjennomført gytefisktellinger og brukt fisketellere i 106 norske laksevassdrag fra Tista i sør, til Tanaelva i nord. Metoden var gytefisktelling i 63 av vassdragene, mens det ble benyttet fisketellere i 50 vassdrag.

I de 30 nasjonale laksevassdragene som inngår i oversikten, er følgende metoder brukt:

  • gytefisktellinger (17 vassdrag)
  • fisketellere (åtte vassdrag)
  • begge metoder (fem vassdrag)

For å beregne gytebestandsmålet, kan registreringer av gytegroper enkelte steder være et bedre alternativ, enn å telle gytefisk.

Mer indirekte metoder er å registrere oppvandrende fisk i fisketellere, og å gjennomføre undersøkelser basert på merking og gjenfangst.

Observasjoner under vann

Registreringer av gytefisk med direkte undervannsobservasjoner kan ikke gjennomføres i alle typer vassdrag:

  • Siktforholdene må være tilfredsstillende, og det bør minst være fire meters horisontal sikt for å gjennomføre tellinger av fisk.
  • Vassdraget bør ikke være for stort. Store vassdrag har ofte lange strekninger som er både for dype og brede til at de kan undersøkes på en effektiv måte.
  • Fisketellingen må gjennomføres på en sikker og effektiv måte. Elva kan derfor ikke være for stri, steinete eller grunn.

Fisketellere

Det finnes flere typer fisketellere. I norske vassdrag er det vanligst med mekaniske tellere i tilknytning til fisketrapper. Fisketellerne er ofte koblet sammen med videoregistrering, slik at fisk som passerer den mekaniske innretningen samtidig utløser et videokamera.

Videoregistrering benyttes også i en rekke vassdrag som tellesystem ved at en rekke med videokamera dekker hele tverrsnittet av elva. Videoregistrering kan i motsetning til mekaniske tellere brukes i åpne elvesystem. Ulempen er at det kreves et betydelig og kostnadskrevende etterarbeid, og at resultatene fra tellingene normalt foreligger flere måneder etter at tellingene er gjennomført.

Fangststatistikk

I de fleste vassdragene hvor det ikke er fisketellinger, er fangststatistikken det beste målet på variasjoner i bestandsstørrelsen. Måten fangststatistikken gjenspeiler bestandsstørrelsen på, er imidlertid avhengig av beskatningsratene.

Beskatningsrater
Beskatningsratene angir beskatningen av den aktuelle arten. Hvis 1 000 laks passerer fisketelleren, og 400 av disse blir fisket opp, er beskatningsraten 40 prosent.

Beskatningsratene varierer. Derfor er det viktig å skaffe til veie mer informasjon om beskatningsrater, slik at vi kan bruke fangststatistikken som hjelpemiddel for å vurdere bestandsutviklingen. Dette er spesielt viktig siden det er gjennomført betydelige endringer i beskatningsregimet både i sjø og elv.

Beskatningsratene i de ulike vassdragene påvirker også vurderingen av om gytebestandsmålet for vassdragene blir nådd, eller ikke.

Merking og gjenfangst

I større vassdrag vil merking og gjenfangst være en metode som best gir estimater av beskatningsratene. Slike prosjekter er gjennomført i elvene ved Trondheimsfjorden, i Namsen og Altaelva.

 

Telemetristudier

Under telemetristudier blir fisken fanget og utstyrt med en radiosender i sjøen. Senderen har en unik frekvens, slik at signalene fra fisken også blir unike.

Fisken blir deretter registrert ved hjelp av lyttestasjoner i elva, slik at vi er sikre på at den faktisk befinner seg i vassdraget vi undersøker.

Senere blir alle gjenfangster i elva av merket fisk registrert, samtidig som det blir gjennomført peiling for å registrere individer som ikke blir fanget i fisket.

Antall merkede fisker registrert i elva, minus antallet rapportert fanget fisk, minus fiskene som registreres som fortsatt i elva ved peiling = andel urapporterte, merkede fisker.

Estimatene for beskatningsratene er imidlertid avhengig av hvor stor del av de gjenfangede merkene som blir rapportert. For å undersøke dette bør det derfor i tillegg gjennomføres telemetristudier, for å få en bedre oversikt over hvor stor underrapporteringen av merker er.

Slike telemetristudier bør gjennomføres parallelt med merkestudiene, slik at resultatene blir direkte sammenlignbare. Man oppnår samtidig en bedre validering av to metoder med ulike feilkilder.

Oppdatert: 05.11.2012