Ofte stilte spørsmål


Her har vi svart på ofte stilte spørsmål om parasitten Gyrodactylus salaris. Spørsmål i tilknytning til bestemte vassdrag kan rettes til Mattilsynets regionkontor og Fylkesmannens miljøvernavdeling i det aktuelle fylket.

Hva er Gyrodactylus salaris?

Lakseparasitten G.salaris er en snylter som lever og formerer seg på lakseunger i ferskvann. Parasittene er i underkant av en halv millimeter lange og fester seg med kroker til huden og finnene på fisken. Parasitten finnes ikke naturlig i Norge og ble første gang innført på begynnelsen av 1970-tallet med smittet settefisk. Snylteren er tilpasset et liv i ferskvann, men den kan også leve og formere seg i brakkvann. Snylteren dør raskt i vanlig saltvann. Laks som befinner seg i sjøen er derfor ikke smittet.

Er G. salaris det samme som lakselus?

Nei, lakselus er et forholdsvis stort, snyltende krepsdyr som lever i saltvann, mens G. salaris er en mikroskopisk flatmark som lever i ferskvann. Lakselus er dessuten en naturlig forekommende art i Norge, mens G. salaris er en fremmed art som ble innført på 1970-tallet.

Kan G. salaris leve på all slags fisk?

I kortere perioder kan disse parasittene oppholde seg på de fleste arter av ferskvannsfisk, men det er bare på enkelte arter at de kan overleve i lengre tid og formere seg. Laks, regnbueørret og enkelte stammer av røye/sjørøye er det vi kaller langtidsverter for G. salaris. Sjørøye/røye er ikke regnet som en like god langtidsvert som laks og regnbueørret. Fiskeslag som sjøørret/ørret, harr og stingsild kan bære snyltere i en kortere periode, men snylterne har kort levetid og formerer seg dårlig på disse fiskeslagene. Disse fiskeslagene betegnes derfor som korttidsverter.

Hvilken effekt har G. salaris på laksebestanden i et vassdrag?

De norske laksestammene er svært følsomme for G. salaris. Det normale forløpet i en smittet elv er at så godt som alle lakseungene dør som følge av snylterangrep før de rekker å vandre ut som smolt. Den kraftige reduksjonen i smoltproduksjon vil etter få år resultere i at mengden gytelaks reduseres tilsvarende, og den lokalt tilpassede laksestammen vil være truet med utryddelse. I Norge er 10 laksestammer utryddet som følge av G. salaris, og selv store, livskraftige laksestammer vil kunne dø ut, dersom de blir smittet. Selv om også andre fiskeslag enn laks kan være bærer av snylteren (se ovenfor), er det bare hos lakseunger det er påvist stor dødelighet på grunn av G. salaris.

Kan laksen utvikle motstandsdyktighet (resistens) mot G. salaris?

Laks har generelt sett liten motstandsdyktighet (resistens) mot snylteren. Det er også usikkert om våre laksestammer kan utvikle motstandsdyktighet på lengre sikt. Erfaring fra smittete vassdrag viser at laksestammen blir sterkt redusert allerede tre til fire år etter smitte. Det er ikke påvist utvikling av motstandsdyktighet hos smittet fisk i Norge i løpet av de drøyt 30 årene som snylteren har vært i landet. Forskere har antydet at det kan ta flere hundre år før motstandsdyktighet blir utviklet. Erfaringen fra de fleste smittete norske vassdrag er at snylteren kan føre til total utryddelse av laksestammen, noe som allerede har skjedd i ti vassdrag. Genbank for laks har reddet de fleste smittete laksestammene fra total utryddelse.

Hvordan unngå spredning av G. salaris?

All transport av fisk og vann mellom vassdrag innebærer risiko for spredning av smitte. Smitte spres ikke med tørre gjenstander. Du bør gjøre følgende for å unngå smittespredning:

  • Vask og sløy fanget fisk på stedet.
  • Slå ikke ut vann i et annet vassdrag enn der det er hentet.
  • Tørk alt utstyr som har vært i kontakt med vann i ett vassdrag før du bruker det i et annet vassdrag. Dette gjelder fottøy, klær, fiskeutstyr, båter, påhengsmotorer, vannbeholdere, etc.
  • Utstyr som har vært brukt i et smittet vassdrag skal desinfiseres før det brukes i et annet vassdrag.
  • Utsetting av settefisk krever tillatelse fra Fylkesmannen.
  • Flytting av villfisk krever tillatelse fra Fylkesmannen og Mattilsynet.

Hvorfor kjemisk behandling av vassdrag?

Bakgrunnen for kjemisk behandling av smittete vassdrag er todelt. Det viktigste er å hindre at det skjer en ytterligere spredning av G. salaris til nye vassdrag eller nye fjordsystem. En annen viktig årsak er å fjerne snylteren fra de smittete vassdragene i en smitteregion, slik at det er mulig å bygge opp igjen de rammete laksestammene.

Hva er rotenon?

Rotenon er en naturlig plantegift som framstilles fra røttene av tropiske erteplanter. Rotenon er tungt løselig i vann, og må derfor tilsettes spesielle kjemikalier for å få god innblandingsevne i vann. Rotenonløsningen som benyttes i dag inneholder 2,5-5 % rotenon utblandet med løsningsmidler og andre tilsetningsstoffer. Rotenon brytes raskt ned i naturen når det utsettes for sollys, luft og organisk stoff. I tillegg brytes rotenon raskt ned av biologiske prosesser. Den raske nedbrytningshastigheten gjør at rotenon ikke oppkonsentreres i næringskjeder, slik tilfellet er for mange alvorlige miljøgifter som tungmetaller og plantevernmidler.

Hvordan gjennomføres en kjemisk behandling?

Normalt er det bare de delene av vassdrag som har sjøvandrende laksefisk som behandles. I store, sterkt forgrenede vassdrag blir det bygd fiskesperrer som skal hindre laks å vandre opp i sideelver og øvre deler av hovedelva. Slike avsperringer forenkler den kjemiske behandlingen, uavhengig av hvilke kjemikalier som benyttes. Behandlingsoppleggene vil være noe forskjellige for kjemikalier som dreper verten og kjemikalier som dreper snylteren.

Rotenon: Under kjemiske behandlinger med rotenon vil rotenonløsning tilføres vassdraget i en forholdsvis kort periode (ca 6 timer). Konsentrasjonen er om lag en liter rotenonløsning per million liter vann (1000 m3). Det gjennomføres nå dobbeltbehandlinger. Det betyr at det blir gjennomført en fullskala behandling av alle infiserte vassdrag i en smitteregion det første året, og at dette opplegget gjentas året etter. Formålet med utryddingsaksjonen er å fjerne alle lakseunger i hele vassdraget, slik at det ikke finnes langtidsverter for snylterne. Død fisk blir samlet opp og analysert i laboratorium og av smittehensyn behandlet som risikoavfall.

Sur aluminiumsløsning: De siste årene har man utviklet en ny metode som skal skåne fiskene og bare drepe parasittene. Metoden kalles noe forenklet sur aluminiumsløsning, og innebærer en utdosering av svovelsyre og aluminiumsulfat. Enkelte aluminiumforbindelser er svært giftige for vannlevende dyr, noe vi har sett i vassdrag som har vært tilført sur nedbør. I motsetning til rotenon tilsettes syre-aluminium-blandinger over en lengre periode (hver periode vanligvis 2 uker).

En annen forskjell er at man opererer innenfor hva man kaller et vindu: konsentrasjonen av aluminium og syre må være innenfor et gitt område, hvis ikke vil det ikke ha noen effekt (for lite) eller medføre massiv dødelighet både på fisk og andre dyregrupper (for mye). Den nye strategien er å gjennomføre en dobbeltbehandling (14 dager behandling, 14 dager opphold, 14 dager behandling) i to påfølgende år.

Er det sant at rotenon dreper alt liv?

Nei. Planter vil ikke påvirkes i det hele tatt, mens rotenon har ulik effekt på ulike dyregrupper. Den eneste dyregruppen som rotenon er 100 % dødelig for er ferskvannslevende fisk. En rotenonbehandling fører også til en forbigående reduksjon av vannlevende insekter i det behandlede området. De mest følsomme insektgruppene som døgnfluer og steinfluer blir kraftig påvirket, mens mindre følsomme grupper av virvelløse dyr, som snegler og muslinger, blir lite påvirket. Fugler og pattedyr påvirkes i liten eller ingen grad av rotenon, og følgene er indirekte ved en forbigående tilbakegang i tilgangen på næringsdyr.

Blir det forbudt å bruke rotenon?

Kanskje, men mest trolig nei. EU har laget et såkalt biociddirektiv som forbyr bruk av visse miljøskadelige kjemikalier (biocider) etter august 2006. Det er bare biocider hvor det foreligger en godkjent søknad som er tillatt brukt fra og med 1. september 2006. For rotenon foreligger en slik søknad, og stoffet kan derfor benyttes til søknaden er ferdig behandlet.

Er rotenonholdig vann farlig for mennesker?

Konsentrasjonen av rotenon i et vassdrag under en behandling er så lav at den ikke medfører noen kjent helserisiko for mennesker. Det er anslått at en person som veier 60 kg må drikke over 60 000 liter rotenonholdig vann for å oppnå dødelig dose. Vann med rotenon tilfredsstiller imidlertid ikke vanlig drikkevannskvalitet. Et vilkår for behandling av vassdrag er derfor at hensynet til drikkevannskilder skal ivaretas. Bading i rotenonbehandlet vann er ikke forbundet med helserisiko for mennesker, men ut fra rent praktiske hensyn blir likevel bading frarådet under pågående behandling.

Er aluminiumholdig vann farlig for mennesker?

Aluminium er et naturlig forekommende metall i jord og vann, og vil derfor ikke i og for seg være farlig for mennesker, dyr og planter. Imidlertid finnes det enkelte aluminiumsforbindelser som kan skade miljøet, slik løst aluminium i forsurete elver på Sørlandet har vist seg å gjøre. De små mengdene giftig aluminium som frigjøres i behandlete vassdrag er godt innenfor det som er gjeldende krav til drikkevann. Likevel vil man av prinsipielle grunner legge noen restriksjoner på aktiviteter i behandlingsperioder.

Hvem gjør hva?

Mattilsynets regionkontor fatter vedtaket om at et vassdrag skal behandles mot G. salaris. Et slikt vedtak fattes med hjemmel i Matloven. Fylkesmannen har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av en rotenonbehandling. Miljøverndepartementet avgjør om det skal gis tillatelse til å rotenonbehandle et vassdrag for å fjerne parasitten G. salaris. 

Direktoratet for naturforvaltning kan svare på spørsmål om hvordan utryddingstiltak gjennomføres i praksis, effekter av slike tiltak på fisk og bunndyr og hvilke tiltak som iverksettes for å reetablere bestander. Tlf.: 73 58 05 00. Du kan også henvende deg per e-post:

Mattilsynet, tlf. 06 040 (ditt distriktskontor), kan svare på spørsmål om sykdomsfaglige og smittemessige forhold.

Klima- og forurensningsdirektoratet, tlf. 22 57 34 00, kan svare på spørsmål angående forurensningsloven.

 

Oppdatert: 04.04.2012