Lakselus


Lakselus er en parasitt som finnes naturlig i sjøen, men det har blitt unaturlig høye konsentrasjoner i mange av våre fjord- og kystområder på grunn av oppdrett av laks og regnbueørret. Situasjonen er så alvorlig en del steder at det er fare for at lakselus kan utrydde bestander av vill laksefisk.

Se hvordan lakselusa påvirker villaksen.

Det er Mattilsynet som har ansvaret for sykdom og parasitter hos både vill fisk og oppdrettsfisk, mens Direktoratet for naturforvaltning har forvaltningsansvaret for de ville laksebestandene i Norge.

Hva gjør lakselus med fisken?

Lakselus vurderes i dag som en påvirkning som alene kan utrydde bestander av vill laksefisk over store områder, dersom den ikke holdes under kontroll. 

Lakselusa slipper eggene sine fritt i vannet. Eggene utvikler seg til larver som driver med strømmen og fester seg på vill laksefisk, hvor den spiser av fiskens slim og hud. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og predasjon. Kun to lakselus skal til for å gi fysiologiske endringer i en laksesmolt. Ved omtrent seks lakselus oppstår det betydelige skader. I oppdrettsanleggene kan antall lus holdes nede ved hjelp av kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten, at det medfører høy produksjon av egg og larver som sprer seg i de frie vannmasser gjennom hele året. I dag er mer enn hundre ganger flere oppdrettslaks og regnbueørret i oppdrettsanleggene enn antall vill sjøørret og laks i hele landet.

Stor dødelighet som følge av lakselus

Havforskningsinstituttet utførte i 1999 - 2001 undersøkelser i Sognefjorden som tydet på 80 – 90 prosent dødelighet på utvandrende smolt som følge av lakselus. Undersøkelser med utsettingsforsøk fra Vosso og Daleelva i Hordaland har vist at lakselusa enkelte år har redusert overlevelsen av laksesmolt også der med minst 80 prosent. Dette er eksempler på at lakselus etter alt å dømme allerede har hatt svært stor negativ påvirkning på ville bestander og viser skadepotensiale.

Mens laksen vandrer ut fra elvene til havet, oppholder sjøørreten seg stort sett i fjordene og kystnære områder. Derfor er sjøørreten utsatt for lakselusangrep hele tiden mens de er i sjøen. Reduserte gytebestander blir også mer sårbare for innblanding av rømt oppdrettslaks og andre påvirkninger. Kombinasjoner av påvirkningsfaktorer kan bli fatale for en laksestamme.

Sjøørret, sterkt skadet av lakselus. Filmen er tatt opp ved utløpet av Angeltveitvassdraget i Fjell kommune i Hordaland i mai 2012 av fotograf Gisle Sverdrup, i samarbeid med Norges jeger- og fiskerforbund.

Denne fisken er ekstra hardt angrepet. Det er sannsynlig at den døde i løpet av kort tid. Den har betydelig nedsatt reaksjonsevne mot fugl eller rovfisk som vil spise den, og er utsatt for infeksjoner i de åpne sårene, og fra smitta av sykdommer  via lakselusen. En fisk med slik skader vil og være ute av stand til å opprettholde saltbalansen i kroppen, på grunn av lekkasjene gjennom den skadete huden.  Selv betydelig lavere lakselusskade vil kunne være dødelig for fisken. Like ved sto det også en stim med små sjøørret som var betydelig angrepet av lakselus.

Copyright NJFF, fotograf Gisle Sverdrup

 

Områder mest angrepet av lakselus

I områdene med store mengder lakselus er enkelte laksebestander allerede truet av utryddelse, og sjøørretbestandene redusert til noen få prosent av det opprinnelige nivået. På Vestlandet, og spesielt i Hardangerfjorden, er fisket stoppet både i sjø og i mange elver. Påvirkningen fra lakselusen på fiskebestandene er etter alt å dømme en viktig grunn til at det har vært nødvendig med stopp i fisket. Også i andre deler av landet er fisket sterkt redusert delvis på grunn av situasjonen med lakselus.

Fra Rogaland til og med Nordland utgjør lakselus et betydelig problem for villfisk. Lakselus har begynt å bli en utfordring også i de to nordligste fylkene. Stigende sjøtemperaturer som følge av klimaendringer vil kunne gjøre de nordligste fylkene like utsatte for dette problemet som resten av landet. Da vil også sjørøyebestander i sterkere grad bli rammet.

Tiltak mot lakselus

I 1989 ble sammenhengen mellom lakseoppdrettsnæringen og økte mengder lakselus på villfisk første gang oppdaget. I årene etter 1989 økte problemet med lakselus, og på Vestlandet nådde problemene en foreløpig topp i 1996 og 1997. Det ble iverksatt tiltaksgrenser hvor oppdretterne ble pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden steg over et gitt nivå. Tiltakene førte til at forholdene bedret seg noe.

Ettersom oppdrettsnæringen har fortsatt å vokse har Mattilsynet innført ytterligere pålegg til næringen for å redusere problemet med lakselus. De siste årene har lakselusene begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene, noe som gjør det vanskeligere å holde lusenivået i merdene lavt nok.

Mer laks i merdene betyr mer lakselus, dersom tiltaksgrenser for avlusing ikke reduseres tilsvarende. Fra et nivå på 360 000 tonn i 1998 har produksjonen av oppdrettslaks økt til nær en million tonn i 2010.

 

Fylkesvis beregnet utvikling i antall lakselusegg (milliarder) på oppdrettet laksefisk 1. mai i perioden 2000 til 2008. Fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning sin rapport nr 1 2009.

Problemet med lakselus er ikke løst

Produksjonsvolumet i oppdrettsnæringen, og resistensutvikling kombinert med mangel på nye effektive bekjempelsesmetoder, kan føre til at lakselus alene i løpet av få år ytterligere reduserer, og i verste fall utrydder bestander av laks og sjøørret i stadig nye deler av landet. Noen steder, som i Hardanger, står en allerede i akutt fare for å tape en rekke bestander. Lakselus i seg selv, eller i kombinasjon med påvirkning fra rømt oppdrettslaks, anses for å være den viktigste årsak til dette.

.

 

Oppdatert: 04.04.2012