Referanseundersøkelser


Referanseundersøkelser er langtidsundersøkelser som gjøres for å få mer kunnskap om laksens biologi og hva som styrer bestandsutviklingen. Undersøkelsene blir ofte referert til når vi skal forklare trender i bestandsutviklingen.

Data og kunnskap fra referanseundersøkelsene blir brukt i mange sammenhenger i både nasjonal og internasjonal lakseforvaltning og -forskning. Blant de som refererer til dem er Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen (NASCO), Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), Direktoratet for naturforvaltning og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i deres årlige rapport Status for norske laksebestander.

Referanseundersøkelsene gir oss basiskunnskap om laksen

  • laksens vandringer og hva som utløser vandringene
  • forholdet mellom gytebestand og smoltproduksjon
  • fiskens overlevelse i sjø og elv og hvordan den varierer over tid
  • fiskens vekst i sjø og elv og hva som påvirker den
  • effekter av fiske
  • effekter av klimaendringer
  • effekter av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander

I det følgende kan du lese om de ulike referanseundersøkelsene som blir gjennomført.

Imsa i Rogaland

Den største referanseundersøkelsen ble påbegynt i 1974 da Direktoratet for naturfovaltning (den gang Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk) besluttet å etablere en forskningsstasjon ved elva Imsa i Sandnes kommune i Rogaland.

Den omfatter et fiskeanlegg, laboratorier og en fiskefelle i elva Imsa. Stasjonen ble overdratt til Norsk institutt for naturforskning (NINA) ved opprettelsen av NINA i 1988. Den finansieres av NINA med tilskott fra Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning.

Forskningsaktivitetene drives i første rekke av forskere ved NINA, men det foregår også et utstrakt samarbeid med forskere fra andre institusjoner både i Norge og andre land.

Fiskefellen fanger all opp- og nedvandrende fisk. Den består av en rist som fanger nedvandrende fisk  og en laksetrapp med felle for oppvandrende fisk. På denne måten får vi full kontroll med de to viktigste fasene i laksens liv: smoltutvandringen og gytevandringen, og ut fra dette finner vi ut hvor stor andel som overlever oppholdet i sjøen (også kalt sjøoverlevelsen). Kunnskap om sjøoverlevelsen er noe av det viktigste for å forstå bestandsutviklingen.

 

Norsk institutt for naturforskning sin forrskningsstasjon på Ims.

Figgjo i Rogaland

I elva Figgjo på Jæren foregår det også overvåkning av sjøoverlevelse, men med en enklere metode: merking og gjenfangst. Smolten blir merket og gjenfangsten skjer i det ordinære fisket.

Fiskerne leverer inn merket når de fanger en voksen laks som er merket. Dette er en mindre nøyaktig metode, men det er den lengste serien av sjøoverlevelse hos laks vi har i Norge. Prosjektet startet i 1966 og finansieres av Direktoratet for naturforvaltning og NINA.

Drammenselva i Buskerud

Sjøoverlevelse og fangstrater har vært noen av de viktigste temaene i referanse-undersøkelsene i Drammenselva.  Elva har liten naturlig lakseproduksjon, fordi laksen har den dødelige parasitten Gyrodactylus salaris.

For å opprettholde fisket produseres det yngel og smolt i et settefiskanlegg. En del av smolten har blitt merket og gjenfanget som voksen fisk i det ordinære fisket og i laksetrappa i Hellefoss i Hoksund. Undersøkelsene har foregått siden 1984. Virksomheten drives av lokale interessenter, det vil si grunneiere og fiskere i samarbeid med NINA, som er ansvarlig for det faglige opplegget. Virksomheten er basert på dugnad, salg av fiskekort og offentlig støtte fra blant annet Direktoratet for naturforvaltning.

 

Laksetrappa i Hellefossen i Drammenselva

Halselva i Finnmark

Halselva i Finnmark har det samme opplegget som på Ims i Rogaland med settefiskanlegg og felle som fanger all opp- og nedvandrende fisk.

Anlegget ble bygget for å drive forsøksutsettinger i tilfelle det ble behov for å sette ut fisk i Altaelva etter reguleringen. Statkraft eier anlegget, mens NINA eier og driver fiskefella med tilskudd fra Direktoratet for naturforvaltning og Statkraft. Utsettingene startet 1987.

Fiskefellen har fungert siden tidlig på 1990-tallet, og den har gitt gode serier på sjøoverlevelse hos alle tre anadrome fiskeslagene laks, sjøørret og sjørøye.

 

Fiskefella i Halselva i Talvik, Alta kommune

Saltdalselva, Strynselva og Orkla

Fra disse tre elvene kommer noen av de lengste tidsseriene når det gjelder produksjonen av ungfisk. Undersøkelsene i Saltdalselva og Strynselva  startet som forundersøkelser i forbindelse med planer om kraftutbygging. Undersøkelsene ble utført av en forskingsavdeling i Direktoratet for naturforvaltning, kalt reguleringsundersøkelsene. I Saltdalselva startet undersøkelsene i 1975 og i Strynselva i 1979.

Begge elvene ble fredet mot kraftutbygging og egnet seg dermed godt som referansevassdrag. Det ble derfor valgt å fortsette undersøkelsene i den hensikt. NINA tok over undersøkelsene i 1988 med økonomisk støtte fra Direktoratet for naturforvaltning.

I Orkla har hovedaktivitetene vært beregning av smoltproduksjon og telling av oppvandrende fisk. Undersøkelsene kom i gang i forbindelse med Orkla-utbyggingen som startet i 1978. Utbygging ble avsluttet i 1985. Konsesjonseieren er Kraftverkene i Orkla (KVO).

Konsesjonspålagt fiskeundersøkelse startet i 1979 og ble utført av reguleringsundersøkelsene. Først studerte vi hvordan temperatur og vannføring  påvirker smoltutvandringen. I 1983 ble undersøkelsen utvidet til bestandseestimering av hele smoltproduksjonen ovenfor Meldal bru. Fra 1994 ble også fiskeoppgangen med elektrisk telleapparat registrert. Pålegget om å gjøre undersøkelser hadde gått ut, men både konsesjonseieren og direktoratet så verdien i å fortsette undersøkelsene.

Oppdatert: 04.04.2012