Fiskeutsettinger i et historisk perspektiv


I 1853 ble de første forsøk med kunstig befruktning og utklekking av lakserogn gjennomført i Norge. Også  på den tiden var det knyttet bekymring til laksefiskets framtid. Klekkerivirksomhet og fiskeutsettinger ble derfor sett på som et fornuftig tiltak.

Siden den gang har utsettinger vært et av de viktigste tiltakene for å øke produksjonen av laks. Det er lagt ned en stor innsats, og det er satt ut mange millioner yngel. Spørsmålet er om dette har hatt noen som helst effekt ut over å gi god samvittighet. 

Kunstig befruktning helt fra 1700-tallet

Tyskeren L.S. Jacobi ga i 1765 en beskrivelse av kunstig befruktning av fiskerogn. Snaut hundre år etter, i 1851, kom kunnskapen til Norge. I 1852 utga professor Halvor Heyerdahl Rasch Om den kunstige fiskeformerelsen og om biavlen. Skriftet vakte stor interesse og medførte at det i 1855 ble opprettet en egen etat med formål å ta vare på ferskvannsfisket i Norge.

Klekkeridrift i Norge

Det varte ikke lenge før frivillig klekkeridrift var satt i gang i mange elver i Norge. I 1855 var det etablert åtte klekkerier og året etter 35. I 1873 var antallet oppførte klekkerier steget til 84, men to tredjedeler var allerede nedlagt.

Den lokale entusiasmen avtok da de færreste kunne observere noen nevneverdige økning i fangstene. Omfanget av utsettinger avtok kraftig mot slutten av århundret og i første del av 1900-tallet var kultiveringsinnsatsen i hovedsak beskjeden. Det første hundreåret var det bare nyklekket plommesekkyngel som ble satt ut.

Kultiveringsarbeidet tatt opp igjen etter 1945

Etter 1945 ble kultiveringsarbeidet tatt opp igjen, blant annet med offentlig støtte avhengig av produksjonen. Kunnskapen om startforing, oppdrett av settefisk, og etter hvert produksjon av smolt økte på 1960- og 70 tallet, og etter hvert ble det  vanlig å sette ut ensomrig settefisk og smolt.

Produksjonen av fisk for utsetting tiltok med et økende behov for å kompensere for miljøpåvirkninger som for eksempel forsuring og vassdragsregulering. Utsettingene kunne dermed ha flere formål som for eksempel å:

  • styrke overbeskattede bestander
  • øke produksjonen og avkastningen av fisk
  • kompensere for skader knyttet til inngrep i vassdrag, som vassdragsregulering
  • reetablere en bestand som hadde vært borte som følge av forurensning

Skepsis og forbud

Bedret kunnskap om negative effekter forbundet med fiskeutsettinger, og undersøkelser som viste at utsettingene hadde liten effekt, bidro til en mer skeptisk holdning til fiskeutsettinger fra begynnelsen av 1980-tallet.  

I 1992 ble det innført et generelt forbud mot alle fiskeutsettinger, og alle utsettinger krever nå spesiell tillatelse fra myndighetene og forutsetter blant annet at det brukes stedegne stammer og at fisken er kontrollert for sykdommer.

Som en følge av en mer restriktiv utsettingspolitikk sank produksjonen av laksyngel til 5,3 millioner i 1990 og 2,3 millioner laksyngel i 1995. I perioden 2005-2009 ble det i snitt satt ut om lag 1,3 million laksyngel i norske vassdrag.

 

Oppdatert: 08.04.2013

Kontakt
Anne Kristin Jøranlid TLF: 975 42 352