Historisk gjennomgang av påvirkningsfaktorene


thumb51833
Klikk på figuren for større format!

 

Denne illustrative figuren viser utvikling av de påvirkningsfaktorene som har hatt eller har størst betydning for at laksebestander regnes som tapt eller kritisk truet, og de påvirkningsfaktorene som i dag ansees å ha størst potensiale for å kunne føre til tap av bestander av vill laks.

Vassdragsregulering

Utbygging av vassdragene til vannkraft begynte allerede på slutten av 1800 tallet. Den mest aktive utbyggingsperioden var 1950-1980, og det var i denne perioden bestander gikk tapt. Hensynet til vannmiljøet var ofte mindre vektlagt ved tidlige reguleringer enn i senere tid.

Etter 1980 har det vært betydelig større fokus på pålegg av tiltak som skal redusere påvirkningene.. Det er derfor lite sannsynlig ut fra dagens forvaltningspraksis at vassdragsreguleringer i framtiden vil utrydde nye bestander. I dag er disse påvirkningene blitt betydelig redusertgjennom myndighetspålagte vilkår og tiltak, men det er fremdeles potensiale for forbedringer med hensyn til å begrense skadene på produksjon av laks i mange av vassdragene.

Fram mot 2022 åpnes det for vilkårsrevisjoner av nesten 400 konsesjoner. Hovedformålet med revisjonene er å bedre miljøforholdene.

Forsuring

Merkbare effekter av forsuringen av vassdrag startet allerede tidlig på 1900-tallet. De første rapportene om død laksesmolt kom allerede rundt 1910, uten at man da så årsakssammenhengen. Fangstene av laks i forsurede vassdrag gikk dramatisk ned mot midten av 1900-tallet, og de fleste av bestandene som gikk tapt forsvant i perioden 1960-1970.

Denne påvirkningsfaktoren er nå stabilisert på grunn av utslippsreduksjoner som følge av internasjonale avtaler og myndighetspålagte rensekrav samt omfattende tiltak i form av kalking. De fleste av de tapte bestandene er nå reetablert.

Gyrodactylus salaris

Gyrodactylus salaris ble for første gang innført til Norge i 1975. Parasitten kom som blindpassasjer på lakseunger innført fra Sverige. Parasitten er den påvirkningsfaktoren som trolig har utryddet flest bestander av laks fra norske vassdrag.

Etter 1997 har det imidlertid  smitten ikke blitt spredt til nye regioner. 48 vassdrag har vært smittet, men 20 er nå friskmeldt etter behandling med rotenon, og laksebestandene i disse er reetablert med fisk fra levende genbank. På denne bakgrunn vurderes påvirkningen fra Gyrodactylus å være redusert gjennom utvikling av regelverk og omfattende tiltak .

Risikoen for ytterligere produksjonstap og tap av bestander vurderes som moderat til stor. Framtidige usikkerheter knytter seg først og fremst til progresjon i bekjempelsestiltakene.

Rømt oppdrettslaks

Rømt oppdrettslaks ble for første gang dokumentert i større mengder i gytebestander av villaks siste halvdel av 1980 tallet. Rømt oppdrettslaks kan være vektor for sykdommer og parasitter, og den fører til økologiske effekter gjennom konkurranse med vill laks. Basert på dagens kunnskapsgrunnlag må en legge til grunn at når rømt laks gyter med villaks i vassdragene, fører dette til tap av genetisk mangfold og redusert produksjon av laks.

Rømt oppdrettslaks er registres i samtlige vassdrag med vill laks. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks varierer, men er  jevnlig over bærekraftig nivå i mange vassdrag og i deler av landet til tross for oppdrettsnæringens mange tiltak for å redusere mengden oppdrettslaks som rømmer. Tiltakene som er iverksatt har ikke redusert denne påvirkningen i tilstrekkelig grad, effektene av rømt oppdrettsfisk er akkumulativ over tid, og den vurderes derfor som en ikke stabilisert påvirkningsfaktor.

Det er sannsynlig at 8 laksebestander kan være tapt som følge av innkryssing med rømt oppdrettslaks, og det vurderes som sannsynlig at flere bestander vil gå tapt dersom påvirkningen fortsetter på dagens nivå eller øker..

Lakselus

Lakselus er en naturlig forekommende og spesialisert parasitt på laksefisk som under naturlige forhold svært sjeldent gir betydelig ”sykdom” hos vill fisk. På slutten av 1980 tallet ble sammenhengen mellom oppdrett og økt smitte av lakselus på ville arter laksefisk dokumentert.

Oppdrett har medført at antall verter har økt mer enn 400 ganger i forhold til naturlig bakgrunnsnivå. I tillegg finnes vertene nå i sjøen gjennom hele året. Som følge av dette har smittepresset økt og parasitten påvirker  vill laksefisk utover det som kan regnes som naturlig. Det er nå godt dokumentert at lakselus fra anlegg i sjøen smitter villfisk, og selv moderate menger lakselus (i størrelsesorden 10 lus) på vill laksesmolt og sjøørret gir redusert vekst eller død.

Gjennom myndighetspålagte og mer målretta tiltak har lusepåslag i oppdrettsanleggene jevnt over blitt redusert  de siste årene i perioden hvor villaksen vandrer ut til havet. En må imidlertid regne med at denne gevinsten helt eller delvis har blitt oppveid av biomasseøkningen i oppdrettsnæringen. Overvåking tyder på at infeksjonspresset har vært kronisk forhøyet i mange år i relativt store regioner, forhøyet infeksjonspress forekommer år om annet i andre områder, og det er problemer med resistensutvikling mot noen av de mest effektive behandlingsmidlene. Påvirkning fra lakselus har potensiale til å utrydde bestander av vill laksefisk og et varmere klima vil også kunne bidra til at påvirkningen øker..

En må derfor legge til grunn at det fortsatt er betydelig risiko for at lakselus som påvirkningsfaktor kan forsterkes og det vurderes som sannsynlig at flere bestander vil gå tapt dersom påvirkningen fortsetter på dagens nivå eller øker.

Oppdatert: 17.04.2012