Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (HOP)


Gjennom helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (HOP) skaffes systematiske og oppdaterte data om helsetilstanden i norske hjorteviltbestander. Her kan du lese mer om dette.

Helseovervåking villrein.
Helseovervåking villrein.
© Per Jordhøy

FAKTA


Mål: Skaffe systematiske og oppdaterte data om helsetilstanden i norske hjorteviltbestander til nytte for viltforvaltningen og veterinærmyndighetene.

Oppstart: Prøveprosjekt fra 1998. Ordinær drift fra 2001. Moskus inkludert fra 2004.

Tildeling 2011 (NOK): 3,2 millioner

Utføres av: Veterinærinstituttet

Analyser og rapportering: Løpende kontakt. Samlerapporter hvert 2.-3. år. Siste rapport i 2008.

Hvor og hvorfor gjøres dette? 

HOP er landsomfattende. Programmet gir kunnskapsgrunnlag :

  • for bærekraftig bestandsforvaltning
  • til å unngå og forhindre at hjorteviltet settes i fare for unødige påkjenninger og belastninger
  • for tiltak som forhindrer smitteoverføring mellom hjortevilt, andre dyr og mennesker til å oppdage og belyse hvordan miljøendringer påvirker dyras helse.

Status

  • Norsk hjortevilt og moskus har generelt god helse og sprer i liten grad sykdom til husdyr og mennesker.
  • Høsten 2011 har det vært utbrudd av fotråte hos villrein i Nordfjella og Rondane og utbrudd av rabies hos villrein på Svalbard. For øvrig har det ikke blitt registrert større utbrudd av sykdom hos hjortevilt eller moskus i 2011.
  • HOP følger særlig nøye med forekomsten av fotråte hos villrein og håravfall hos elg.
  • Andre prioriterte overvåkingsområder er sammenhengen mellom sporstoffstatus og helse, forekomsten av virussykdommen ondartet katarrfeber, samspillet mellom hjortevilt og flått og hvordan økt bestandstetthet påvirker hjortedyras helse.
  • Flåtten ser ut til å finnes høyere opp i fjellet og lenger nord i landet enn tidligere.
  • Hjortelusflua sprer seg sakte nord- og vestover. I 2011 ser vi for første gang observasjoner vest for Frierfjorden og Norsjø i Telemark, som lenge har sett ut til å være en barriere for flua. Vi har også fått noen enkeltobservasjoner ved Høvåg og Grimstad i Aust-Agder og Tinn i Telemark.
  • Vi vet lite om virkningen av økt flått- og hjortelusfluebelastning på viltlevende dyr i Norge. Vi frykter særlig effekten av flåttbårne sykdommer på rein og rype.

Ondartet katarrfeber

Her i landet har vi få alvorlige smittsomme sykdommer som rammer hjortedyr. Et unntak er ondartet katarrfeber, som er en dødelig virussykdom. Smittede dyr får redusert allmenntilstand, unormal oppførsel og utvikler betennelse i hjerne, øyne, fordøyelseskanal og luftveier.

Sykdommen er forårsaket av forskjellige katarrfeber-virus som finnes hos friske sau og geit. 

HOP har forsøkt å belyse hvordan smitteoverføringen til hjortedyr skjer. I Lesja har det vært flere tilfeller av ondartet katarrfeber hos elg, og dermed trolig høyt smittepress. Under jakta høsten 2010 ble det samlet inn prøvemateriale frå 66 elg og 36 hjort her. Vi ønsket å undersøke om friske hjortedyr kunne være smittebærere, eller om de hadde antistoff mot viruset (som tyder på at de har overlevd smitte). Prøveresultatene fra Lesja var negative, noe som indikerer at dersom elg blir smittet, så blir de sjuke og dør. Når det gjelder hjort, viste en tidligere studie at 5% av friske dyr hadde antistoff mot viruset, noe som  indikerer at hjorten kan bli smittet og overleve.

Hjortelusflua på fremmarsj – hva innebærer det?

Hjortelusflua blir stadig mer vanlig på sør-østlandet og den brer seg stadig sørover, vestover og nordover. Den har tidligere blitt ansett som brysom idet den svermer rundt folk og husdyr, men ellers harmløs. I 2006/2007 så vi imidlertid at elg som var kraftig angrepet av hjortelusflue mistet pelsen og i enkelte tilfeller magret av og døde. Et delprosjekt under HOP skal belyse dagens situasjon (geografisk utbredelse til parasitten), identifisere miljøfaktorer som påvirker hjortelusfluebestanden og beskrive i hvilken grad parasitten påvirker elgens helse og kondisjon.

Siste publikasjoner

Handeland K. 2011. Necrobacillose hos villrein. Villreinen: 68-69.

Vikøren, T., A. Bråthen Kristoffersen, S. Lierhagen, K. Handeland. 2011. A comparative study of hepatic trace element levels in wild moose, roe deer and reindeer from Norway. Journal of Wildlife Diseases 47: 661-672. Kilde: Veterinærinstituttet

Vikøren, T., S. Sviland, S. Lafond Benestad, P. Hopp, T. Moldal. 2011. The surveillance and control programme for Chronic Wasting Disease (CWD) in wild and captive cervids in Norway. In: Sviland S, Hellberg H (editors). Surveillance and control programmes for terrestrial and aquatic animals in Norway. Annual report 2010. Oslo: Norwegian Veterinary Institute; 2011. ISSN 1503-1454. Kilde: Veterinærinstituttet

Jore, S, Viljugrein, H, Hofshagen, M, Brun-Hansen, H, Kristoffersen, A, Nygard, K, Brun, E, Ottesen, P, Sævik, B & Ytrehus B. Multi-source analysis reveals latitudinal and altitudinal shifts in range of Ixodes ricinus at its northern distribution limit. Parasites & Vectors 4, 84, 2011 Kilde: Veterinærinstituttet

Kjelland V, Ytrehus B, Stuen S, Skarpaas T, Slettan A: Prevalence of Borrelia burgdorferi in Ixodes ricinus ticks collected from moose (Alces alces) and roe deer (Capreolus capreolus) in Southern Norway. Ticks and Tick-borne Diseases, 2(2); 99-103, 2011 Kilde: Veterinærinstituttet

Kjelland V, Ytrehus B, Vikøren T, Stuen S, Skarpaas T, Slettan A:  Borrelia burgdorferi sensu lato detected in skin of Norwegian Mountain Hare (Lepus Timidus) without sign of dissemination. Journal of Wildlife Diseases, 47(2); 293-299, 2011 Kilde: Veterinærinstituttet

Madslien, K, Ytrehus, B, Vikøren, T, Malmsten, J, Isaksen, K, Hygen, H.O, Solberg, E.J.: Hair-loss epizootic in moose (Alces alces) associated with massive deer ked (Lipoptena cervi) infestation. Journal of Wildlife Diseases 2011; 47 (4):893-906 Kilde: Veterinærinstituttet

Välimäki, P, Kaitala, A, Madslien, K, Härkonen, L, Varkonyi, G, Heikkila, J, Jaakola, M, Ylönen, H, Kortet, R, Ytrehus, B.: Geographical variation in host use of a blood-feeding ectoparasitic fly: implications for population invasiveness. Oecologia 2011; 166 (4): 985-95 Kilde: Veterinærinstituttet

 

Oppdatert: 19.04.2012

Kontakt